Nå sitter jeg på en sein fredagskveld eller lørdagsmorgen kall det hva du vil og bare tenker. Sitter med denne inspirasjonen til å tenke og skrive noe vannvittig nyttig og som kan få noen til å tenke litt. Jeg aner egentlig ikke hva jeg skal skrive om før jeg plutselig sitter her og skriver ned et ord om gangen som igjen innordner seg til å bli en setning og plutselig to.
Jeg leser igjennom gamle dikt jeg selv har skrevet og jeg tenker at dette må jeg begynne med igjen. Disse diktene har hjulpet meg igjennom så mye. Så utrolig mye. Da depresjonen kom som 15 åring var det skrivingen som gjorde at jeg fortsatt sitter her i dag og nok engang skriver.
Skrik, hyl og grusom smerte
Skriket kommer fra hjertet
Jenta skriker og ingen hører
Ingen som vet hva hun føler
Ingen som vil bry seg.
Tynn, sliten og ensom
Hennes tårer lager flom
Det var ingen som kom
For å hjelpe henne
Ingen som ville kjenne
Ingen som ville bry seg.
Øynene var mørke og triste
Det var det ingen som visste
At hjerte hennes verket
Var det ingen som merket
Da hun pustet for siste gang
Hørte hun fugler som sang
De sang bare for henne!
Det er skrevet i slutten av 2007 tror jeg, da jeg var 17 år gammel og snart rundet året 2008 og skulle bli 18 og voksen. Jeg husker jeg satt å skrev det, med inspirasjon av sangen soulmate av Natasha Bedingfield. Someone is bound to hear my cry. Dette får meg til å tenke over hva jeg har opplevd og hvordan jeg har taklet forskjellige ting. Jeg synes i det siste at ting kanskje har kommet seg litt etter en ganske lang og tung periode. Jeg gikk til sykehuset og pratet med legen og hadde en fin prat der vi fant ut at det var mye av fortiden min som kunne prates om, mange temaer som har formet meg slik jeg er i dag. Når man er 15 år og opplever det jeg har gjort var det visst ikke så unormalt og oppfører seg slik jeg har gjort heller - det er en ganske god trøst og få. Jeg er ikke så unormal. Og jeg er visst ikke så unormal slik jeg er nå heller i grunn og det hjelper på.
Jeg tenker på meg selv som er sterkere menneske selv om jeg har blitt svakere. Det er sikkert noe utrolig rart å si. Men ei venninne av meg fortalte meg i går at jeg ikke måtte undervurdere meg selv, at det er ting jeg kan gjøre, ting jeg kan greie som folk bare må kreve av den engang eller to før man selv innser at dette faktisk er ting man kan greie selv. Jeg skal reise til Spania, jeg skal reise. Det er et stort steg å ta for min del, jeg som har store problemer med å gjøre ting uten kjæresten min fordi jeg føler meg aleine og komfortabel.
Jeg er redd for at det skal komme igjen
Helt hjem, til mine innerste celler
Tomheten skal romme min kropp
At jeg ikke lenger kan si stopp
At den skal overbemanne meg
Jeg er redd for hva den vil gjøre
Hvor skal den føre mitt sinn
Sitter her med lyse bleke kinn
Et ansikt uten et snev av glede
Hvordan skal jeg kunne forkle det
Når den overbemanner meg
Jeg er redd for omverden nå
Forventer ikke at du skal forstå
Nå har tomheten fylt meg opp
Stopp! Jeg føler smerte overalt
Den har overbemannet meg nå
Dette er et dikt jeg nesten får tårer i øynene av å lese. Ikke fordi det er så forferdelig vakkert eller nydelig skrevet, men fordi det er grusomt for meg å lese, fordi jeg vet hvordan følelsene var når jeg skrev det og angsten følger meg ennå og jeg blir ikke kvitt den med det første, selv om jeg har måter å takle den på. Det som står der om at jeg ikke forventer at du skal forstå, det er et ganske sentral setning oppi alt. Jeg har en kjæreste( og mange andre selvfølgelig) som ikke forstår meg. Når jeg reagerer annerledes enn han ser på som "normalt" på ting forstår han ikke hvorfor og det gjør jo ikke jeg heller egentlig. Jeg forstår ikke hvorfor jeg reagerer som jeg gjør, men jeg har innsett at det er et faktum at jeg gjør det. Og at jeg derfor må innrette meg etter dette. Jeg kunne ønske, kun av og til når jeg kunne ønske folk ville forstå at jeg hadde en synlig sykdom, at jeg hadde gips eller knekt en arm, bare slik at jeg kunne si til mennesker at ja jeg er syk, du ser den gipsen? Og folk ville forstå at jeg hadde vondt. Folk forstår ikke det hvis jeg forteller dem om smerten man kjenner inni brystet, smerten som egentlig ikke er smerte, men som er psykisk og som igjen gjerne fører til angst og deperisjon. Det er vanskelig å ikke ha noe å vise til, det er vanskelig at de nærmeste ikke forstå og det er vanskelig å måtte prøve å forklare gang etter gang.
En tåre drypper ned fra kinnet
Akkurat Som tåren vil hun forsvinne
I noen sekunder vil hun falle,
Tenkte, tilbake, alt det hun ville forandre
Behandle henne godt, det var det hun savnet
Hun krever ikke mye, bare en klem ville varmet
Minner, håp, trøst, alt skjer så fort
Begeret er fult, hun ønsker seg bort
Pusten blir tyngre, hun står foran en port
Det er snart gjort, bare et skritt til så er hun fremme
Der hun føler seg hjemme, der hun føler seg lykkelig
Der hun slipper alt som er fælt og fryktelig
Hun har bestemt seg nå, hun har nå gjort det
Tatt det siste skrittet og blitt borte
Hvorfor meg?
Hvor kommer du fra, hva vil du meg?
Jeg fortjener ikke alt dette
Begynner og bli sliten og lei
Kan ikke tomheten bare lette!
Hvorfor er jeg så forferdelig ensom
Når jeg har så mange som bryr seg
Blitt anderledes etter tomheten kom
Jeg vil bare kunne prate med deg.
Kunne fortelle noen hva jeg føler
Forklare hvilken maske jeg bærer
Men igjen sitter jeg igjen og nøler
Ingen vet hvordan dette tærer
Tilslutt må noen høre meg gråte
Noen må snart føle min tomhet
Se mine øyne som er så våte
Noen må kjenne min forferdelighet
Det er ingen som forstår
Hva jeg gjennomgår
En stille gråt, men likevel så tårevåt.
Det lille menneske ingen ikke merker
Forsterker verdens uendelige bråk
Er det ingen som kan skjønne og forstå
Hva dette lille menneske må gjennomgå?
Er det ingen i verden som hører?
Lille Mennesket er glemt i verdens hverdag
Folk passerer i behag, glemmer anders liv
Er dette et dyrt menneskeliv og spare
Hvordan skal lille menneske forsvare
Seg fra tårene som alltid vil strømme.
Tårene vil fortsette og strømme
Lille Mennesker vil aldri glømme
Bare forsette sit tappre liv
Prøve og være mer kreativ
Engang vil noen høre det lille menneskets gråt.
